uten tittel

nå er alt
annerledes
her er ingenting som meg
lenger og kirkene er store
uten sol, uten stemmer, uten
pent hår

jeg kjøper aldri melk
i butikkene
men treffer deg
helt tilfeldig
som gjør at jeg kommer forseint til
andre avtaler

uten språk, uten
vond samvittighet, uten
tangenter

men du er ikke her og
lukten din henger ennå igjen i
sofaputene

og når natten kommer og de
sier
natten er verst
så mener vi det ikke

uten latter, uten sekunder, uten
hud, uten kyss, uten
sykler

dagene er
verst

definisjoner

Vi var klare til take-off. Og roter oss tilstadighet bortover veiene. Her er ingenting som meg lenger og kirkene er store. Varmen brer seg om meg og hvisker meg i håret. Sakte, men hurtig lever vi her. Nå. Vi er tilstede hele tiden. På toppen av St. Pauls. Denne byen som aldri metter. Aldri vil blikket mitt se tomt. Og jeg skyskraper øynene mine. Dine. Vi smiler og ler på bildene av hverandre. Den beste appelsin jusen tror jeg at jeg har smakt. I hele verden.

Nå har jeg tusen knapper i hodet og hurra. For at vi er til. Vi bad fadervår på norsk. Over gulvene. Tusenogti hviskende stemmer fyller kirkeskipet. Og livet er til. Skoene er slitne og jeg kjenner nesten ikke stikket av hjemlengsel.

I denne hurtigtogfarnede, men stillestående massen som aldri, aldri vil lodde hjerteroten min. Vi lever i disse antikvitetene. Livet vandrer forbi og vi bruker kart og skosålene blir tynnere. Big Ben i regnvær, under trærne ved Westminster. En mann sang protestsanger og under paraplyene som plutselig dukker opp fra (…) intet. Syklende. Jeg tar meg selv i å smile til fremmede, og det helt uten grunn. Å være her er som å ikke føle tilknytninger til personer. Hjemme. I mørket av røde fløyelstoler kjenner jeg stemningen knytte krøll på seg som trærne krøller seg innover i kyss. Jeg er til nå. Her. Alltid. I denne byen. Sammen.

hipphurra. jeg må sykle i regnvær på jobb. hvilken luksus. trettendager til jeg fyller år.