ti ting jeg vil at du skal si til meg;

savnerdeg savnerdeg savnerdeg savnerdeg savnerdeg
savnerdeg savnerdeg savnerdeg savnerdeg savnerdeg
savn
erd
eg

hvorfor står du opp om morgenen?

for å ikke få liggesår. for jeg ligger i nedoverbakke. og sover med åpen munn. for å overleve. for å gå ut og treffe nye mennesker. for å skrive. for å leve. for å dra plasser; frem og tilbake til jobb. for å være på reise. for å være en forskjell for verden. for å bli savnet om jeg en dag ikke står opp.

avstander

sekshundretusen og åttiåtte
millimeterminutter
til jeg
rekker frem i tide
til slektninger

til andre dialekter og
jeg lever i luftbobler
(uten hud, uten kyss
uten )

saft og kjærlighet og
hvitløk

finnes smaken av deg
i meg
når natta er her og vi er
ikke oss
men meg og deg
du er bare
deg deg deg
alltid

Monolog; en reiseskildring

For vi var så tørste. Jeg tegnet kruseduller i sanden. Badet meg mett. Det totale fravær av tid. Og rom. Langstrakte dager etter hverandre. Solen kunne en smake. Og tiden rullet fort forbi oss. Strandet på en øde plass. Vi gikk langs landeveien. Jeg lånte meg leppeomaden din. Og hadde sort kjole på meg. Coktailkjole og sorte solbriller. Å være levende. Hvilken befrielse. Å svømme under vann. For om vi ikke kunne stå bunn i bassenget. Om vi stod to, ja kanskje tre oppå hverandre. Da. Kanskje. Hadde den som stod underst strukket føttene ned til bunnen. Jeg sendte kort. Til ukjente adresser; jeg har badet i middelhavet. Krysset av listen min. Gjort. Utført. Tenker jeg at livet kommer til å forandre seg etter jeg har gjort det? Om jeg løser kryssord med kulepenn. Kjøper postkort av gamle kirker. Dekker til skuldre og knær når jeg går inn i kirkene. Over kirkegulvene. Vi var klar til take-off. Likevel. Jeg ville at vinden skulle blåse håret mitt tørt.

For vi er underveis. Det er rart hvor mye tid vi mennesker bruker på å reise. Fram og tilbake. Att og fram. Sånn som nå. Bil, buss, fly, sykkel, tog. Båt. Å transportere seg selv. Fra A til B. Mellom to punkt. For når vi gikk av toget. Ja, toget. En rekke av vogner etter hverandre. Så vi det reise videre. En strekning er ikke bare en strekning. For vi forflytter oss stadig lengre fram i tid. For er ikke tiden det? En evighetsmaskin. Verdens beste tidsmaskin.

Jeg gikk barføtt. Neglene på tærne hadde ikke mer neglelakk igjen. Timene, dagene var fulle av sol. Sand. Togturer. Åpnet vinduene helt ned. Jeg holdt hodet ut. Av vinduet. Tankene har samme fart som skinnene. Er det ikke rart at det ikke blir solslyng sa du. Jo sa jeg. Men glemte ut at du sa noe i det hele tatt.

Du drasset alltid rundt på fotoapparatet. Tok bilder av byene. Av meg. Vannet var ikke kjølig. Hva har du alltid hatt lyst til å gjøre? Om jeg farger dagene varme. Eller henger dem opp på veggen. Sølvforgylte. Lever vi i en svunnen tid. Jeg kan ikke lenger huske hvem som lærte meg å skrive. Ned ord etter ord. Lærte jeg det meg selv. Kan hende. At vi snur oss. Kikker over skulderen. Kun av ren nyskjerrighet. Vi vil at noen skal snu seg. For vi vil at andre skal se oss som. Det vi er. Du sa alltid noe klokt. Om at. Og jeg kan ikke huske det. Om jeg nølte. Sa du. Gjør det. Nei. Hvorfor ikke? Nei. Våg å være deg selv. Du mente noe. Jeg klippet håret kort. Jeg klippet alt. Klippet vekk flaue hendelser. Ord etter ord forsvant. Jeg liker å tro at da vi skiltes. Våre veier gikk i to og vi ble revet fra hverandre.

For det meste er glemt. Jeg sover. Lever. Ennå.

Jeg har glemt tiden. Den er forskjøvet ut. Vekk. La meg låne klokken din. Den litt forstore klokken din. Som hele tiden skled av håndleddet mitt. Jeg lo. Du smilte. Tok et bilde av alt det komiske rundt oss. Oss. Vi sa aldri det. Tingene forsvant som en støvet landevei tilbakelegges på sykkel. Eller moped. Jeg hadde ikke hjelm.

Og drønningene av dagene. De hørte jeg lenge etter at de var sluttet å eksistere. Tilslutt gav jeg opp å telle dem. Minuttene. Av havet fikk jeg bølger i håret. Du ropte meg vakker. Sa rare ting. Om jeg roper i skogen. Sa jeg. Ville du komme da? Ja. Uten å nøle. Ja.

Nå er vi farlig nær virkeligheten. Lever på kanten av et blad. Jeg leser bare aviser sa han. En kjent fremmed. Alle fremmede er våre venner. Vi bare kjenner dem ikke ennå. Ennå. Tenker på deg. Meg. Alt det dumme du sa. Jeg sa. Lo. Er dette det dummeste jeg har gjort?

Jeg kunne ikke stupe. Det kunne du. Du spendte føttene hardt fra land. Som små kuldegysninger du fikk da vannoverflaten ble brutt. Jeg tenkte. Svømte fram og tilbake i bassenget. Mens du dukket. Gang på gang. For å stå bunn i bassenget. Men det var så dypt. Bunnen. Om vi hadde stått to, kanskje tre oppå hverandre. Hadde den underste berørt bunnen. Ja, kanskje. Som hud mot vann. Et kjølig kyss. Et møte.

Du var alltid helt klinkende klar realistisk. Jeg er en reise. Du kan ikke ta meg med. Fange meg. Jeg tok deg med. Men du visste ikke om det. Jeg var en linedanser. Vaklende att og frem på en line. Mens du var under meg. Sikringsnett.

Vi gikk i skogene. Langs veiene. Vandret vi. Når kvelden kom. Byen var aldri i ro. Den er en massiv tåke, som hele tiden beveges. Jeg var trøtt. Lå og halvsov på sofaen. Jeg er så trøtt. Avsindig trøtt. Av å være på reise. En vandring. Som strekker seg ut og aldri ser ut til å ta slutt. Nå vil jeg hjem. Hjemover. Hvor nå enn det er. For også hjemme forflyttes vi att og fram. Nomader. Det er det vi er. Om vi ikke hadde prøvd å slå røtter noen plass. Retur. Kanskje hadde jeg håpet at noen hadde savnet meg mer enn jeg hadde savnet dem. Og du? Jeg har glemt det ut. Jeg kan ikke huske deg lenger.

hverdagsspråk

i det siste har jeg
ikke sovnet før
sent og

dette er bare for å la deg vite

at gårsdagen
var en av de kjekkeste dager
jeg har hatt på lenge

og du og jeg
fungerer ganske
utmerket sammen

ikke
la meg være

og
til du kommer tilbake
spiller fingrene mine myke
svartsjuke buer over
hvite tangenter

helt
av seg selv

for jeg savner
deg kanskje ikke tror
du noe annet
får du pepperkakehjerter til
julekakepinnekjøttmiddag
og jeg finner fillefranser i hver
kjøkkenskuffer du meg så
biter jeg av deg
tungen din
kutunge lunge
hoster du opp til middagsmatrest
og finner deg baklengs
smilende påstigende på trikken

Oslo

Oslo ropte vi i skogene
og noenganger
kan jeg kjenne det ut
i fingerspissene
at skogene
er ikke bare plasser vi
finner på,
men
asfalterte gater
i en
samtale ingen av oss ønsker å
avslutte
Hvorfor lukter det så herlig av deg?

Fordi jeg må på jobb
og du tar andre busser
hjemover

drøm

For i dag var
lakenet mitt ekstra mykt og
morgenen skinnende hvit
jeg lå og leste i en time,
minst

før jeg stod opp

Åt plommer til frokost
pepperkakehjerter og blomster

drømte
rare drømmer som ikke forsvant
og ikke kom meg ut
av

jeg smakte regndråper fra
Bergen
og deg og nakne sommerbein
og måten
du finner meg på
jeg venter i krysset med alle
bringebærene
og akkurat nå
følte jeg varmen fra hendene dine
da du varmet mine