Monolog; en reiseskildring

For vi var så tørste. Jeg tegnet kruseduller i sanden. Badet meg mett. Det totale fravær av tid. Og rom. Langstrakte dager etter hverandre. Solen kunne en smake. Og tiden rullet fort forbi oss. Strandet på en øde plass. Vi gikk langs landeveien. Jeg lånte meg leppeomaden din. Og hadde sort kjole på meg. Coktailkjole og sorte solbriller. Å være levende. Hvilken befrielse. Å svømme under vann. For om vi ikke kunne stå bunn i bassenget. Om vi stod to, ja kanskje tre oppå hverandre. Da. Kanskje. Hadde den som stod underst strukket føttene ned til bunnen. Jeg sendte kort. Til ukjente adresser; jeg har badet i middelhavet. Krysset av listen min. Gjort. Utført. Tenker jeg at livet kommer til å forandre seg etter jeg har gjort det? Om jeg løser kryssord med kulepenn. Kjøper postkort av gamle kirker. Dekker til skuldre og knær når jeg går inn i kirkene. Over kirkegulvene. Vi var klar til take-off. Likevel. Jeg ville at vinden skulle blåse håret mitt tørt.

For vi er underveis. Det er rart hvor mye tid vi mennesker bruker på å reise. Fram og tilbake. Att og fram. Sånn som nå. Bil, buss, fly, sykkel, tog. Båt. Å transportere seg selv. Fra A til B. Mellom to punkt. For når vi gikk av toget. Ja, toget. En rekke av vogner etter hverandre. Så vi det reise videre. En strekning er ikke bare en strekning. For vi forflytter oss stadig lengre fram i tid. For er ikke tiden det? En evighetsmaskin. Verdens beste tidsmaskin.

Jeg gikk barføtt. Neglene på tærne hadde ikke mer neglelakk igjen. Timene, dagene var fulle av sol. Sand. Togturer. Åpnet vinduene helt ned. Jeg holdt hodet ut. Av vinduet. Tankene har samme fart som skinnene. Er det ikke rart at det ikke blir solslyng sa du. Jo sa jeg. Men glemte ut at du sa noe i det hele tatt.

Du drasset alltid rundt på fotoapparatet. Tok bilder av byene. Av meg. Vannet var ikke kjølig. Hva har du alltid hatt lyst til å gjøre? Om jeg farger dagene varme. Eller henger dem opp på veggen. Sølvforgylte. Lever vi i en svunnen tid. Jeg kan ikke lenger huske hvem som lærte meg å skrive. Ned ord etter ord. Lærte jeg det meg selv. Kan hende. At vi snur oss. Kikker over skulderen. Kun av ren nyskjerrighet. Vi vil at noen skal snu seg. For vi vil at andre skal se oss som. Det vi er. Du sa alltid noe klokt. Om at. Og jeg kan ikke huske det. Om jeg nølte. Sa du. Gjør det. Nei. Hvorfor ikke? Nei. Våg å være deg selv. Du mente noe. Jeg klippet håret kort. Jeg klippet alt. Klippet vekk flaue hendelser. Ord etter ord forsvant. Jeg liker å tro at da vi skiltes. Våre veier gikk i to og vi ble revet fra hverandre.

For det meste er glemt. Jeg sover. Lever. Ennå.

Jeg har glemt tiden. Den er forskjøvet ut. Vekk. La meg låne klokken din. Den litt forstore klokken din. Som hele tiden skled av håndleddet mitt. Jeg lo. Du smilte. Tok et bilde av alt det komiske rundt oss. Oss. Vi sa aldri det. Tingene forsvant som en støvet landevei tilbakelegges på sykkel. Eller moped. Jeg hadde ikke hjelm.

Og drønningene av dagene. De hørte jeg lenge etter at de var sluttet å eksistere. Tilslutt gav jeg opp å telle dem. Minuttene. Av havet fikk jeg bølger i håret. Du ropte meg vakker. Sa rare ting. Om jeg roper i skogen. Sa jeg. Ville du komme da? Ja. Uten å nøle. Ja.

Nå er vi farlig nær virkeligheten. Lever på kanten av et blad. Jeg leser bare aviser sa han. En kjent fremmed. Alle fremmede er våre venner. Vi bare kjenner dem ikke ennå. Ennå. Tenker på deg. Meg. Alt det dumme du sa. Jeg sa. Lo. Er dette det dummeste jeg har gjort?

Jeg kunne ikke stupe. Det kunne du. Du spendte føttene hardt fra land. Som små kuldegysninger du fikk da vannoverflaten ble brutt. Jeg tenkte. Svømte fram og tilbake i bassenget. Mens du dukket. Gang på gang. For å stå bunn i bassenget. Men det var så dypt. Bunnen. Om vi hadde stått to, kanskje tre oppå hverandre. Hadde den underste berørt bunnen. Ja, kanskje. Som hud mot vann. Et kjølig kyss. Et møte.

Du var alltid helt klinkende klar realistisk. Jeg er en reise. Du kan ikke ta meg med. Fange meg. Jeg tok deg med. Men du visste ikke om det. Jeg var en linedanser. Vaklende att og frem på en line. Mens du var under meg. Sikringsnett.

Vi gikk i skogene. Langs veiene. Vandret vi. Når kvelden kom. Byen var aldri i ro. Den er en massiv tåke, som hele tiden beveges. Jeg var trøtt. Lå og halvsov på sofaen. Jeg er så trøtt. Avsindig trøtt. Av å være på reise. En vandring. Som strekker seg ut og aldri ser ut til å ta slutt. Nå vil jeg hjem. Hjemover. Hvor nå enn det er. For også hjemme forflyttes vi att og fram. Nomader. Det er det vi er. Om vi ikke hadde prøvd å slå røtter noen plass. Retur. Kanskje hadde jeg håpet at noen hadde savnet meg mer enn jeg hadde savnet dem. Og du? Jeg har glemt det ut. Jeg kan ikke huske deg lenger.