glassmaneter

mellom
mellomrommene
holder jeg baklengs pusten
under vann og med
øynene lukket
denne byen stirrer på
meg

noen er i natten
stemmer roper tause
lavt

i et rødt sengesett
nynner alle favorittsangene mine
utenat
de kjente luktene er nå fremmede som
glassmaneter

fortjener noen
som tar meg med storm
slik huden
nupper seg oppover og
innover
ut

men jeg vil alltid være her

Om du var her
ville vi telt antall
togvogner i fotsporene våre
antall meter jeg ikke hoppet fra
stupebrettet

vannet var forresten
kaldere enn
i fjor,
da var du ikke
her engang

jeg
går i sirkler som stadig blir
større og
fjernere
avstander skrevet på
billetter for å minne oss
hvor svake vi er,
hvor
fjerne vi er fra
hverandre
jeg savner deg bare i
all forvirring

sommerferie og kreativ til tusen

hurtigtog

jeg er så trøtt, så
avsindig sliten
etter å jakte
vanvittig
Hurtig-togs-forbi-farende etter
noe som ikke finnes her
men i de stedene vi kaller bortreist
jeg vil alltid være her
og

Dette plager meg i hele kroppen
for vi har ikke hverandre
lenger

ute er lydene av natt barføtte

stemmen din er lik mine nye sko
med prikker på
jeg føler meg sjuk langt inn i
føflekkene og

naken
i det arrene på kneet mitt
forblir hvite
drøm meg tilbake til
utgangspunktet

da jeg
våknet i dagmorges var det hele
forandret og annerledes
jeg har glemt navnet ditt og
det er uendelig

lenge

siden vi har sett hverandre nå

fraværet ditt er i meg som
lukten av regn

jeg vil kjenne deg alltid
og allerhelst sove under åpen himmel
de dagene duggdråpene
treffer mellomrommene
og ikke
meg

duskregn

i dag er jeg vakrest i verden
for jeg har ikke holdt i hender som
var dine

snakker på et språk du forstår
og her er så stumt uten deg

prøver å sovne
til sekunder

til
dager som jeg ennå føler
drønningene av på
kroppen

dette er nødvendig for å
overleve
dette er tanker om
huden din
mot hendene mine
blir de myke
som duskregn og tåke

jeg kan alle tekstene på
favorittsangene mine utenat
nå

og
jeg liker å høre fra deg
trivelige mennesker kler meg