fragmenter

Halvparten av tankene mine, har allerede gått i oppløsning, jeg ler på bussen, husker bare bruddstykker av samtalen vår. Men,

så lenge vi likevel blir litt svimle av hverandre, så lenge ting skjer når du minst venter det. Så lenge vi venter, venter, venter hele tiden på istiden, på at havet skal fortsette å stige. På frihelgene og syttende mai. Mens vi smuler brødsmuler på fat. Pakker inn tilfeldige gjenstander, tilfeldige og oppløste ufullstendige setninger; inn i gråpapir.

Men ingen av dagene er like. Noen er langtrukne, oppløste linjer i en sammenhengende tekst, der håndskriften din blir til kantete streker, strukket lange. Andre dager er fylte av minutter som lover noe mer enn de kan holde. Som drar denne følelsen igjennom kroppene våre som brennmaneter, som løser seg opp i kantene, som baklengsspråk og brekker stadig opp i mindre og mindre biter. Til alt det nye forsvinner og vi holder hendene opp mot lyset, vi holder konturene av samtalene våre opp. Og det lyser igjennom på en sånn måte at huden blir gjennomskinnelig hvit og hendene kalde av frost.

Egentlig veldig lenge siden jeg har klart å skrive noe skikkelig. Synes jeg fikk det litt til nå. Og det var litt herlig. Har lest en del i Adressebøkene av Nils-Øyvind Haagensen, og kanskje litt inspirert? Jeg vet ikke.