lørdagstanker

Jeg gikk igjennom gamle blogginnlegg. Bare for å skjekke om noen faktisk leser dette. Og jeg blir glad av å oppdage at de fleste innleggene mine er kommentert. Jeg tror ikke bloggen min har den største leserkretsen (er det riktig ord?), og jeg kjenner antageligvis alle sammen. Men viss jeg ikke gjør det, er det rart å tenke på at noen vet hvem jeg er, og jeg ikke vet hvem de er. Og de kjenner meg litt.

Og er det ikke underlig hvordan vi mennesker er bygget opp? Alt vi går å bekymrer oss over, og som ikke blir noe av. Tenk all den bortkastede tiden som jeg kunne brukt til så mye annet. Og verden faller skjelden helt sammen i grus, vi er ikke så skrøpelige. Det er lov å ha dager der alt ikke er helt på topp. Det er lov å rømme til kafè og spandere bare på seg selv. Jeg trøster meg med at det alltid er noen som har en dårlige dager enn meg. (Som for eksempel disse personene nedenfor.)