torsdag, september 15, 2005

høst

Dette regnet vil aldri stoppe men,
sovnet på skulderen din
herfra kan vi nesten se sjøen

Kommer du på besøk vil jeg strekke meg
halvveis rundt sofaen og
toganger rundt salongbordet
invitere deg
på middag og
gi meg hundretusen timer
Bli. Alltid

For nå strekker hvert nakkehår seg
mot en berøring
slik høsten er moden
eplene faller og
Vi går ut i hagen
for å plukke dem

1 kommentar:

Anonym sa...

Veldig fint dikt dette. Følsomt, dette med "nakkehårene" og til "høsten" er en fin overgang! Likte spesielt 3. vers, men hele diktet er fint. Kanskje en litt sparsommelig tittel? mvh. Kjetil G.