nå er det helg og jeg synes egentlig ikke at det er noe å glede seg til. Jeg blir bare superstressa av hele opplegget. Jo, klart det er trivelig med lørdag og søndag, men å måtte jobbe hver helg er ganske slitsomt til tider. I tillegg når jeg ikke har noen planer er det bare frustrerendes. Slik jeg opplever det har alle planene klare for helgen lenge lenge. Jeg klarer ikke tenke på det før fredagettermiddag etter skolen. Og da skal jeg somregel (les: alltid) jobbe. Ergo; jeg har ingen planer og alle er opptatt; for de har allerede lagt planer. Egentlig pleier det å ordne seg i alle fall noenlunde okei. Men noen ganger er jeg bare så avsindig sliten; helt inn i ryggmargen at jeg orker ikke annet enn å slepe meg hjem fra jobb. Slike dager er blant annet i dag. Jeg kjenner musklene knytte krøll på seg langt opp i nakken og. slike dager gjør meg så trist. for da er det tiltak å gjøre alt mulig. Og ingenting.

For nå er mørketiden er og alt blir bare vanskelig og mørkt og trist.