Er vi alene?

Jeg kom over et gammelt nummer av National Geographics (nr. 4 2008 for spesielt interesserte) der de viste et bilde av våre nabostjerner i rommet. Under var det listet opp hvilke betingelser som kreves for at forskere skal finne liv på andre planeter. Blant annet må solen til aktuell planet ikke være for ung, for stor, stabil nok, ikke bli forstyrret av andre objekters tyngdekraft og ha en bra beliggenhet for øvrig i galaksen. Det er altså en rekke krav. Og det fikk meg til å tenke, hvor forunderlig at akkurat vi er til. Jeg klarer ikke helt å fatte at det skal være tilfeldig. Hvordan skal noe så fantastisk intrikat kunne bare blitt dannet av en rekke tilfeldigheter uten noen som helst designer eller bakmann? Vi forstår jo ikke hvordan vi selv fungerer fullt ut engang. Og jeg tar meg i å tenke at jeg tror denne planeten er sitt eneste i sitt slag. En vakker blå klinkekule. Spør du meg må Gud være en helt genial oppfinner.

kvartærgeologisk kartlegging av lokalglasiasjon i Bergen

Jeg liker studier der du får lov til å være ute. Det er det som er det fine med geografi. Vi går å undersøker løsmasser og farger kart. Vi får lov til å grave, pirke, undersøke, bli litt svett og skitten under neglene. Hvordan er denne haugen dannet? Er det en avsatt form eller en oppbygd form? Hvilke agenser har vært aktive her de siste 10 000 år? Hvor gamle er trærne her? Er steinene rundet eller ikke? Hvordan kan det være lokalglasiasjon her når Yngre Dryas isdekket gikk mye lenger ut? Er blant annet spørsmål vi stiller oss. Jeg føler endelig at min nyskjerrighet får lønn for strevet. Det finnes så uendelig mange tanker og ting å undre seg over. Hvorfor er det slik akkurat her? Vi har ennå ikke funnet svaret, men det kommer. Akkurat nå føler jeg at jo mer jeg leser og ser, jo mer er det til å undre seg over. Og jeg blir klar over hvor mye jeg ikke vet. Men jeg lærer så lenge jeg lever, det er det som er det fine. Aldri ferdig utlært.

lørdagstanker

Jeg gikk igjennom gamle blogginnlegg. Bare for å skjekke om noen faktisk leser dette. Og jeg blir glad av å oppdage at de fleste innleggene mine er kommentert. Jeg tror ikke bloggen min har den største leserkretsen (er det riktig ord?), og jeg kjenner antageligvis alle sammen. Men viss jeg ikke gjør det, er det rart å tenke på at noen vet hvem jeg er, og jeg ikke vet hvem de er. Og de kjenner meg litt.

Og er det ikke underlig hvordan vi mennesker er bygget opp? Alt vi går å bekymrer oss over, og som ikke blir noe av. Tenk all den bortkastede tiden som jeg kunne brukt til så mye annet. Og verden faller skjelden helt sammen i grus, vi er ikke så skrøpelige. Det er lov å ha dager der alt ikke er helt på topp. Det er lov å rømme til kafè og spandere bare på seg selv. Jeg trøster meg med at det alltid er noen som har en dårlige dager enn meg. (Som for eksempel disse personene nedenfor.)

mitt drømmehus

ligner forhåpentligvis på noen av disse.

å bo i by

å bo i en så stor by som Bergen gjør at jeg treffer på litt merkelige folk og dyr. For at alt ikke skal gå i glemmeboken har jeg notert meg ned en stadig voksende liste. (og så kan jeg ta det frem senere og f.eks. lage et blogginnlegg) De beste observasjonene er nok:

-en femi mannemodell som blir ordnet på håret av en bitte liten mann midt på torgalmenningen
-en klissblaut jente som danset forran kamera i pøsregn
-en søppelmann gå på do (tisse) på noen sin garasjedør
-en mann som rømte fra gamlehjemmet (med sykepleiere på slep)
-en engelsk liten gutt som ville kjøpe et norsk, slitt flagg på en bruktbutikk
-en mann på melodika som bare kan en melodi. jeg vil gi ham et notehefte
-en hund som bar bæreposene til eieren sin i munnen (fra hanken)
-to kinesere i dragehodekostyme (sånn langt de har på film)
-en slåsskamp
-et turistfølge av pensjonister som sprang over gaten


(illustrasjonsfoto: hagen til aleksanders foreldre i sandnes. som forøvrig også er en by.)

send meg et postkort

jeg liker postkort-kunst. send gjerne et til meg. jeg vil ramme dem inn og henge dem på veggen. (jeg har også et postkort av en pommesfritt-gutt med pommesfrittes i ørene og nesen. men ikke bilde her akkurat nå)

tid: alle disse dagene som kommer og går

Dagene går så fort, noen ganger føles det som tiden bare løper fra meg, glasset er halvtomt og jeg ikke klarte stå opp før etter å ha slumret i tre kvarter. Jeg liker ikke å gå rundt i en tidsklemme å føle at jeg har konstant dårlig tid. Og hvorfor sier man dårlig tid? Selv om ting er travelt betyr ikke det at tiden er dårlig? Tilsynelatende blir alt et kappløp, alt en konkurranse der det gjelder å være flinkest. Og jeg tar meg i å tenke, når ble det viktig? Og viss jeg driter litt i det, hva er det verste som kan skje? Jeg dør ikke. (Jeg kan kanskje risikere å gå på trynet noen ganger, eller tilogmed klare å senke mine egne krav til meg selv. Og det er vel i bunn og i grunn en bra ting.)

For egentlig kommer jo tiden til oss og glasset er like mye halvfullt som halvtomt.

Oslo

Jeg var på østlandet i helgen og besøkte Hilde. Hun bodde i et koselig kollektiv.

Det var masse snø. 

Vi var i Vigelandsparken.

Noen hadde hengt opp plastikkfrukt i trærne.

Flagget var oppe, Kongen var hjemme!